1
00:00:00,000 --> 00:00:00,340

2
00:00:00,340 --> 00:00:01,960
>> SPEAKER 1: La oss nå rette
det siste programmet.

3
00:00:01,960 --> 00:00:04,920
Og denne gangen, la oss eksplisitt tildele
noe minne hvori

4
00:00:04,920 --> 00:00:06,550
brukerens input vil bli lagret.

5
00:00:06,550 --> 00:00:09,600
For å gjøre dette, la oss hone på at første
kodelinje der vi erklært s

6
00:00:09,600 --> 00:00:11,590
som tidligere til å være en char-stjerne.

7
00:00:11,590 --> 00:00:14,210
Denne gangen, la oss re-olle
det som følger -

8
00:00:14,210 --> 00:00:19,380
char s brakett 16, for eksempel,
tett brakett.

9
00:00:19,380 --> 00:00:23,690
>> Med andre ord, la oss erklære s til ingen
lenger være adressen til en karakter,

10
00:00:23,690 --> 00:00:26,610
men snarere en matrise med 16 tegn.

11
00:00:26,610 --> 00:00:30,295
På denne måten kan brukeren skrive inn opptil 15
tegn og fortsatt gi rom for

12
00:00:30,295 --> 00:00:31,570
en avsluttende null.

13
00:00:31,570 --> 00:00:35,870
La oss fortsette å spare, Compile,
og Kjør dette programmet.

14
00:00:35,870 --> 00:00:40,770
Gjør scanf2 dot slash scanf2.

15
00:00:40,770 --> 00:00:45,100
La oss nå skrive en streng som hallo,
og vi takket for hallo.

16
00:00:45,100 --> 00:00:46,440
>> Nå, det er fortsatt et problem.

17
00:00:46,440 --> 00:00:50,140
Jeg bare skrev inn hallo, som er bare
fem tegn, pluss en til null

18
00:00:50,140 --> 00:00:50,445
terminator.

19
00:00:50,445 --> 00:00:53,610
Det etterlater oss med bare
et behov for seks bytes.

20
00:00:53,610 --> 00:00:56,740
>> Men dessverre, bare vi
bevilget 16. totalt.

21
00:00:56,740 --> 00:01:01,305
Så hvis brukeren faktisk typer i 16
tegn, eller 17, eller flere hundre

22
00:01:01,305 --> 00:01:04,410
tegn, er vi fremdeles ikke kommer til å
har nok plass i minnet for

23
00:01:04,410 --> 00:01:05,400
brukerens input.

24
00:01:05,400 --> 00:01:07,750
Og faktisk, dette er det som gjør
få brukerundersøkelser så

25
00:01:07,750 --> 00:01:08,940
vanskelig generelt.

26
00:01:08,940 --> 00:01:12,270
Og ja, dette er grunnen til at vi implementert
get strengfunksjon i den første

27
00:01:12,270 --> 00:01:13,900
plass i CS50 bibliotek -

28
00:01:13,900 --> 00:01:16,900
å finne ut hvordan de skal håndtere de
situasjoner der brukeren skriver inn

29
00:01:16,900 --> 00:01:19,710
flere tegn enn vi
først antatt.

30
00:01:19,710 --> 00:01:21,750
>> Oppriktig, uten helt
omskriving av dette programmet,

31
00:01:21,750 --> 00:01:23,290
det er ingen ren løsning.

32
00:01:23,290 --> 00:01:26,970
Snarere hva vi ville ha å gjøre er å få
et tegn fra brukeren en om

33
00:01:26,970 --> 00:01:28,860
gang, igjen og igjen.

34
00:01:28,860 --> 00:01:32,510
Og på hvert punkt hvis vi innser at vi er
ut av minnet, ville vi måtte på

35
00:01:32,510 --> 00:01:36,450
det punktet gå tilbake i og omfordele
litt mer minne, kopiere brukerens

36
00:01:36,450 --> 00:01:39,400
tidligere innspill fra vår første blings
hukommelse i den nye,

37
00:01:39,400 --> 00:01:40,810
større del av minnet.

38
00:01:40,810 --> 00:01:44,610
Og deretter gjenta denne prosessen på nytt og
igjen inntil brukeren er ferdig levert

39
00:01:44,610 --> 00:01:45,860
sin inngang.

40
00:01:45,860 --> 00:01:48,246